Teser for den antroposofiske sosialterapien

Følgende teser ble utarbeidet i 2017 av den sosialterapeutiske arbeidsgruppen, en faggruppe innenfor Konferenz for helsepedagogikk og sosialterapi ved Goetheanum, Dornach. 
De er tenkt å tjene som inspirasjon og støtte i arbeidet vedrørende den antroposofiske sosialterapien, og å gi et utgangspunkt for grunnlags-arbeidet i de sosialterapeutiske virksomhetene. De gjør ikke noe krav på å være fullstendige og kommer til å bli utviklet videre framover
Kritiske og utfyllende synspunkter og forslag er uttrykkelig ønsket. ().

  1. Antroposofisk sosialterapi (heretter kalt sosialterapi) har å gjøre med voksne mennesker som har kognitiv, psykisk og/eller fysisk spesielle behov for støtte. Her tilbyr den sin hjelp.
  2. Rudolf Steiners antroposofi utgjør et vesentlig grunnlag for sosialterapien. Det innebærer først og fremst:
    a) sosialterapi bestreber seg på en dypere forståelse av mennesket. Utgangspunktet for dette er det antroposofiske menneskebilde.
    b) Sosialterapien går ut fra realiteten av det åndelige og inkluderer dette i sitt arbeide. Den oppfatter hvert menneske som en person med en frisk vesenskjerne som ikke kan ødelegges. Hvert menneskes verdighet er ukrenkelig.
    c) Sosialterapiens etikk er kristelig-humanistisk orientert.
    d) Den går ut fra at hvert menneske bidrar til fellesskapet. Ingen er bare hjelpetrengende, ingen bare hjelper. Mennesker påvirker, hindrer og beriker alltid hverandre gjensidig.
    e) Sosialterapien har oppstått ut fra den antroposofiske bevegelsen og er forbundet med den på mange ulike måter.
  3. Sosialterapien retter seg mot de allment menneskelige behov for relasjoner og sosial tilknytning på den ene side, og personlig autonomi på den andre.
  4. Uten å undervurdere alvoret og graden av utviklingshemmingen, konsentrerer sosialterapien seg om styrker og ressurser hos mennesker med støttebehov. Den prøver å forstå personligheten bak menneskets utviklingshemming.
  5. De/den voksne med støttebehov forstås ikke som noen som trenger livslang støtte og behandling med pedagogiske metoder. Mye mer skal man grunnleggende gå ut fra at enhver man møter er voksen, altså at vedkommende streber etter å føre sitt liv ansvarsfullt og også kan det – med den nødvendige støtten.
  6. Derfor skal det voksne menneske - uansett behov for hjelp og støtte, bli anerkjent slik det er.
  7. På den andre side er “voksen” ikke å forstå som en tilstand som før eller siden er oppnådd, men som en utviklingsprosess. Det gjelder for alle mennesker. Vi er ikke voksne, men holder på å bli det hele livet. Målet er at biografien lykkes. Hva dette målet innebærer, oppleves subjektivt av hvert menneske.
  8. Denne utviklingsprosessen blir i barndommen bevisst preget utenfra gjennom oppdragelse, sosialisering og undervisning. I voksen alder er det først og fremst en dannelsesprosess gjennom personen selv. I sosialterapien gjelder det derfor mer å tilby muligheter for dannelse enn pedagogiske tiltak.
  9. Vesentlig for sosialterapien er holdningen hos den ledsagende personen. Den må være preget av interesse, aktelse, aksept, forpliktelse og oppriktighet. Like ens kan ikke den ledsagende person gjemme seg bak en profesjonell rolle, men den blir utfordret med hele seg. I yrkesmessig virksomhet veier faglighet, erfaring og intuisjon like mye.
  10. Hvert møte mellom ledsageren og den som blir ledsaget er av største betydning. Ideelt sett møtes to mennesker på øyenhøyde preget av gjensidig respekt og verdsettelse.
  11. I grunnen består sosialterapiens støtte i å tilby et sosialt miljø som er hjelpsomt og meningsfullt. Det handler i mindre grad om direkte tiltak overfor den det gjelder.
  12. Vesentlige områder i et slikt miljø er bolig, arbeid og kultur.
  13. Det sosiale miljøet skal kunne være et rom både for beskyttelse og for utvikling.
  14. Opprinnelig skulle et slikt sosialt miljø bli muliggjort gjennom det inkluderende sosialterapeutiske fellesskapet. Mennesker med og uten behov for støtte skulle danne dette fellesskapet sammen. I årenes løp har et mangfold av andre fellessskapsformer utviklet seg.
  15. En viktig oppgave er også å gi mulighet for deltakelse i det offentlige liv med sosial inkludering i samfunnet som mål.
  16. Valget av metoder i sosialterapien er i grunnen åpent så lenge menneskets verdighet blir ivaretatt.
  17. Det trengs et mangfold av metoder og tilbud i forhold til å bo, arbeide og delta i kulturlivet. Slik ivaretar man individenes ulikheter. Den enkelte får en reell valgfrihet til å bestemme seg for eller imot ulike tilbud.
  18. Sosialterapien, slik den oppfatter seg selv, begrenser seg ikke til å tilby tjenester til en kunde på et markedsmessig vis. Den ser både ledsagende og ledsaget menneske som personligheter: De møter hverandre fullt ut. Betaling for tjenester står i så måte ikke i umiddelbar sammenheng med hjelpen som tilbys.
  19. Likeså begrenser det sosialterapeutiske fellesskap seg ikke til å være institusjon. Derimot forstår det seg som et sosialt rom eller et felleskapsvesen som utvikles, bæres og formes av alle medlemmer sammen.
  20. Sosialterapien er åpen for utvikling. Den utfolder seg i møte med samfunnsutviklingen, faglige innsikter og i dialog med den vitenskapelige sosialpedagogikken.

Sosialterapeutisk arbeidsgruppe, 17.3.2018 Freia Adam, Paula-Maria Blaxland-de-Lange, Sara Colonna, Hartwig Ehlers, Brigitta Fankhauser, Jon Geelmuyden, Juliane Gravenhorst, Andrea Kron-Petrovic, Achim Leibing, Henk Poppenk, Leonardo Schmidt, Stefan Siegel-Holz, Sonja Zausch.

  • Sist oppdatert
  • Treff: 2184
© Stiftelsen Virksomheten Helgeseter gir tilbud om bolig, arbeid, terapi, fritid- og kulturopplevelser til mennesker med spesielle behov. Adresse: Øvre Sædalsvegen 257, 5099 Bergen. E-post: Telefon: 55 27 38 40. Organisasjonsnr; 971 427 248
Logg inn på medarbeidersidene (ikkje Visma Ressursstyring)