Bordtale 23.02.2015 ved lunsj for Kjell Wernøe på Helgeseter i anledning fratredelse etter 30 år som styremedlem i Virksomheten Helgeseter
Kjære alle sammen.
Takk for hyggelig invitasjon! Dette er jo rene seniortreffet! Så kjekt også å se så mange gode veteraner samlet her ved denne lunsjen. Vi har jo kjent hverandre i over 50 år, - flere av dere tidligere beboere har faktisk enda lenger fartstid på Helgeseter enn jeg, som lærte å kjenne og sette pris på vennskapet med dere da dere selv var ganske unge på begynnelsen av 1960-tallet.
For noen år siden skulle en god venn av meg, en tidligere direktør på Edvard Grieg Museum Troldhaugen, fratre sin stilling i Bergen Kommune. I den anledning fikk jeg kommunal innbydelse til avskjedslunsj.
På innbydelses-kortet sto det: «I anledning avslutning for N.N. innbys Kjell Wernøe til kommunal lunsj.»
Jeg ble svært bekymret over formuleringen «avslutning». Jeg har kjent vedkommende i snart 50 år og hatt ham som styremedlem de årene jeg selv var styreformann i det norske symfoniorkesterforbundet. Jeg kunne aldri forestille meg at en idealist og propell som han skulle kunne avslutte noe som helst, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å minne kommuneadministrasjonen om at ordet «avslutning» i invitasjonen var en temmelig usannsynlig formulering.
Heldigvis er invitasjonen til denne hyggelige sammenkomsten ikke like skremmende formulert.
Jeg har et ubrutt kjærlighetsforhold til Helgeseter helt tilbake fra 1960 årene da jeg som nyuteksaminert ingeniør og nygift flyttet tilbake til Bergen. Det var deg Mi som hentet amatørmusikeren inn i kulturarbeidet på Helgeseter sammen med likesinnede. For meg har disse 50 årene vært en viktig dannelsesreise og en form for voksenopplæring som har hatt stor betydning for mitt eget liv og livsprosjekt. Når jeg nå fratrer som styremedlem i Virksomheten etter 30 år i den rollen, betyr det ikke at engasjementet for Helgeseter slukner. Bare det at alderen krever sitt etterhvert, og voksenopplæringen for det meste burde være overstått. Kjærlighetsforholdet vil bestå.
Komponisten Harald Sæverud proklamerte offentlig at han ikke hadde tenkt seg å bli mere enn 87 år gammel. Da spurte gamlekongen, Olav ham: Men har De ikke lyst å bli 100 da Sæverud?»
Vet dere hva Sæverud svarte? Jo han svarte: «Vi liker ikke å overdrive i vår familie, Deres Majestet!
Min dannelsesreise på Helgeseter inkluderer det meste. Jeg tror at jeg i løpet av de første 20 årene nesten har spilt de fleste rollene i julespillene, bortsett fra Jomfu Maria og engelen da. Gullalderen var vel de årene vi spilte opera. «Noas Ark» av Britten. «My Fair Lady». Jeg husker tidligere Festspilldirektør Sverre Bergh overvar «My Fair Lady». Han var helt i lykkerus over det han opplevde. På Helgeseter er intet umulig. Og rollene har vært mange.
Vi som gjennom mange år har vært knyttet til Helgeseter, som beboere, foresatte, medarbeidere, styremedlemmer, venner og huseiere, har opplevet store endringer både i samfunnet og på Helgeseter.
Og med oss selv.
Siden starten i 1954, som barnehjem for barn med spesielle behov og frem til dagens virksomhet og samfunn, har Helgeseter utviklet seg gjennom pioner-virksomhet grunnlagt på en antroposofisk menneskeforståelse og ledet av fremsynte og engasjerte personligheter. Deretter fulgte krevende og utfordrende år både med større politiske føringer og med utvikling av Helgeseters organisasjon. Nå er vi inne i en prosess-fase der hver og en av oss har medansvar både for hverandre og for helheten.
Å puste inn og å puste ut, å gi og ta er blant forutsetningene for å være menneske.
I hvert menneskeliv er det faser der man er mottakende. I andre livsfaser er man mere i stand til å gi. Den ene gangen er ens rolle å være subjekt som kan være i stand til å gripe hjelpende inn for et annet menneske. En annen gang er man selv objekt og erfarer at omverdenen stiller opp med hjelp.
Når det dreier seg om barn og eldre og i særlig grad om mennesker med særskilte pleie og omsorgsbehov, som rent yttre sett, og ofte i omfattende grad, er henvist til og avhengig av hjelp, så kan man fornemme at de stråler noe tilbake til det hjelpende menneske og som berører oss på en egen måte. En skjult streng i vårt indre blir anslått. Den klinger og man føler seg beriket. Man har fått en gave tilbake.
Slike øyeblikk kan gi oss innsikt i at ethvert menneske kan evne å ta skritt fra å være mottakende til selv å bli en givende person. Erkjennelsen av dette forhold lå i det spirituelle, antroposofiske idegrunnlaget og menneskesynet som var grunnlaget da Helgeseter for 60 år siden oppsto som et hjem for barn med behov for spesiell omsorg. Mitt håp og ønske er at dette grunnlaget fortsatt erkjennes og pleies inn i fremtiden.
Innsikter og erfaringer fra det å leve omsorgsfullt sammen, for å lære av hverandre og hjelpe og utvikle hverandre i fellesskap, berører skjulte strenger i vårt indre som klinger med og beriker oss. Oppmerksomt kan man oppleve hvem disse givende såkalte utviklingshemmete menneskene virkelig er. Innerst inne. Skjult bak sin utviklingshemming.
Kanskje er det de som i høyere grad enn vi forestiller oss er våre lærere i kunsten å leve sammen.
Tusen takk for at jeg fikk være med på denne dannelsesreisen og fått dele reisen med dere og med de mange som ikke lenger er tilstede her men som jeg har møtt og blitt glad i. Jeg tenker at flere av de som er gått bort fortsatt er med oss og følger oss fra en annen virkelighet.